Balanse

Å kombinere det frie og skapende med strukturerte og trygge. Eller også den feminine og den maskuline delen av skaperkraften. Om man tenker på verden som det evig kreative og skapende. Vil det alltid finnes lommer og nyanser av relative motsetninger av skaperkraft. Yin og yang. Solen gir, strukturert og konstant i sin generøse strålende livskraft og jorden, den kreative, pyntende og skapende, kaotiske og uforutsigbare som endrer seg i sykluser. Sola kan skinne i seg selv men jorden gir lyset, jorden gir det et spekter av farger og nyanser som gjør en bevisst på lysets utallige nyanser.

Under festivalen var det en lomme her av sol, det uavhengig yang opphavende, kom fra to forskere, fra det mennesekapte samfunn. Forskere, som observerer og setter kaos inn i strukturerte tanker, binder det i skrift og eviggjør det foranderlige. En slags motsatt prosess. Solen gir lys, konstant energi, uforanderlig i verdslig forstand. Men ikke i evig i absolutt forstand. Men det reflekterer evighetens lys, som fanges av jorden og blir til kaos. Til det kreative, planter og dyr, vann, storm og bevegende bølger, fuglekvitter og sang. Som igjen observeres av forskerne som evigjør et øyeblikk av kaos, og omgjør, kaos tilbake til orden.

Yang Scenen

To forskere. Telt, belyst i kunstige menneskelagde farger som stimulerer ulike emosjoner og følelser i meg. Valgte farger av lys til valgt effekt og sinnstilstand i oss mennesker. Prosjektorer med lyshow og dansende astronauter, med techno og elektronisk musikk, med de mest presise matematiske rytmer stimulerer og åpner opp mennesker til å føle noe i oss slik lyset også gjør. Negler tegnes på naturens negler på menneskehender som beveger seg på uforklarlig vis. Glitrende dekorasjoner av plastikk og sterke farger, formet som parallelle imitasjoner av naturen. Sølvmaneter som danser i vinden til flerfargede lyskastere. En menneskelig triumf over naturen. Alt oppsatt på hogsfeltet der naturen har tatt seg en pause, og samler krefter. Yin gir rom for yang. Ororboros slangen, har tatt en runde, kommet tilbake til utgangspunktet og spiser nå sin egen hale.

Yin scenen

Samtidig. På en frodig gressplen, fri for hogstfeltets døde harde grener, kan man gå barbeint og det spilles sjamanistisk joik. Men joik fra et land som ikke kaller joikingen for joik. Der sitter en gjeng mennesker med trommer mens andre danser rundt bålet i rytmiske bevegelser i ett med naturen mens de ser opp på en en sommernatt som aldri blir mørk. Ismeltet med flammene. Musikk som får oss til å vugge sammen barbeint rundt bålet i harmoni i naturens egen rytme. Bålet holder knotten unna. På yang scenen er det sprayflasker med Myggolf som gjør det samme. Sammen skaper disse scenene en harmoni og en aksept av den kosmiske tilstanden vi lever i, der den skaper glede av kjærlighet.

Nå er begge scenene borte. For å vokse opp på nytt, på en litt annen måte, men med samme karmiske utgangspunkt, og litt annerledes balanse, mellom de to ytterpunkter av det kosmiske.

Kontemplasjon

I alt dette har vi lånt tanker, fra noe dypere. Noe vi ikke helt forstår, som vi ikke helt forstår hvor er på vei. Men noen tanker er basert på noe dypere i oss. Noe vi ikke kan måle, og finne gjennom det vi lærer for å overleve på jorden. Ingenting av det naturen har lært oss, som moder jord har lært oss kan lære oss helhetens tanker. Det vil alltid begrense seg til en liten planet, i et enormt univers. Viljen til jorden. Jorden vil leve, mennesker vil leve. Universet vil leve. Men allikevel vil det dø til slutt. Som alt oppstår og forsvinner. Men uansett går vi i en retning. Vi er på vei et sted. Vi prøver å finne ut av noe. Men hvem lærer oss? Hva er det som lærer oss? I hvilken retning vil vi trekkes mot? Kanskje noe så enkelt som et dikt, som gir oss en følelse av åpenhet og harmoni. Noe som vekker en lyst i oss til å gjøre noe som ikke kun gjør at vi vil overleve. Men at vi gjør noe utover det. Vi skaper noe. Men hva? Hvorfor? Noen linjer, som repeteres daglig. Et nytt perspektiv. Ikke noe praktisk, ikke noe nyttig. Ikke noe strevsomt. Men noe enkelt.

Love is the way I walk in gratitude.